Bly i viltkjøtt – bly i miljøet

Christer Holmgren har skrevet en svært god artikkel som et tilsvar på rapporten til VKM og de føringer som Mattilsynet kom med i august 2013.

Artikkelen er oversatt av Ronny Wollert Andreassen.

VKM – Vitenskalpskomiteen for mattrygghet – publiserte 18.juni 2013 sin rapport – «Risikobedømmning av blyeksponering fra hjortevilt i norske forbrukere og jakthunder.

Sluttsatsene i den Norske rapporten er som ventet hysteriske, og media inklusive tjenestemenn på Svenska Jägerforbundet henger på den nye «spilluppen» om at elgkjøtt kan gjøre våre barn dumme. Videre også at voksne risikerer å dø tidligere av kroniske nyresykdommer eller hjerteinfarkt om vi eter for mye elgkjøtt.
Men VKM kan i praksis ikke vise til om det er samband mellom konsum av viltkjøtt og blynivåene i blodet til forsøkspersonene. Ikke engang storspisere av viltkjøtt.

De konstaterer selv i rapporten at det er store variasjoner og mange deltagere i studien som både har høg og langvarig konsum av viltkjøtt hadde lave blyverdier i blodet.
I kun en av tre tidligere gjennomførte undersøkelser som VKM anvendte i sin studie kunne man se et samsvar mellom konsum av viltkjøtt og blyinnhold i blod og da i en undergruppe av mannlige deltagere.

Motsigende resultat

En av undersøkelsene viser til og med at den undergruppen som spiste viltkjøtt minst en gang i uken hadde 20% lavere blyverdier i blodet enn den deltagergruppen som aldri spiste vilt.
I en annen undersøkelse viser det seg at de som eter vilt bare 1-3 ganger i måneden hadde høyere blynivåer i blodet enn den gruppen som spiste viltminst en gang i uken. Men det finns ingen resultater på dette omregnet til antall kilo konsumert kjøtt, bare deltagernes egne utsagn om hvor ofte de spiste vilt og det sier ikke så mye om den faktiske eksponeringen.
Egentlig så er det ikke så rart at det blir variasjoner av resultatene. Eventuell bly fra vilt er bare en liten del av den totale og usynlige eksponeringen av bly vi utsettes for og den kan ha store variasjoner med tanke på hvor man bor og hvordan man lever og arbeider.

Nå er det ingen sak å gjennomføre denne typen studier i med et i denne sammenhengen begrenset deltagerantall der variablene som påvirker resultatet er uhørt mange og dessuten vanskelig å tolke. Men visst man må gratulere dem med de bedrifter de har gjort, så må det være fordi de fant ut at enkelte jegere/viltspisere hadde 31% høyere blynivå i blodet enn andre grupper som spiser mindre eller ikke noe viltkjøtt.
Som det fremgår av rapporten som ble offentliggjort og advarslene til allmennheten for å spise elgkjøtt, så må hovedmomentet med studien være for å underbygge et forbud mot bruk av blyholdige kuler under jakt.

Ingen oppsiktsvekkende resultater

Men hvilke dramatiske nivåer handler rapporten om? De grupper som hadde høyest nivåer av bly i blodet, hadde verdier på 20-21 mikrogram bly per liter. Det er et mye lavere nivå enn den nåværende gjennomsnitt på den europeiske befolkningen og faktisk likt med Sverige. I et nasjonalt gjennomsnitt regner man med rett under 40 mikrogram pr. liter hos menn, og 31 mikrogram hos kvinner. Dette inkluderer mennesker med blyrelaterte yrker.

Ser vi historisk på emnet før 1994 der man i et stort antall studier anså at barn i Sverige kunne ha opptil 100 mikrogram bly pr. liter blod uten merkabar påvirkning av deres IQ eller innlærningsevner. Selvsagt kan man undre seg over hva en femtedel av dette nivået hos barn skulle bety for folkehelsen hos den voksne delen av den Norske befolkningen?

I en av studiene som finns på lenken under fra WHO, fann man bare små og usikre samband mellom innlæring og blynivåer på mellom 100 og 300 mikrogram pr. liter blod! Les dette bakgrunnsstoffet på lenken om blynivåer i drikkevatn fra 2009, så finner du disse resultatene. http://www.who.int/water_sanitation_health/dwq/chemicals/lead.pdf

De blynivåer hos barn og voksne som ansås for vanlige(normale) i de tidlige studiene, mange gjennomført før forbudet kom mot blytilsetninger i bensisn, bæde hva som gjeller innlæring og risikoer for påvirkning av blodtrykk og nyresykdommer – og flere helserisikoer, var 10 til 20 ganger høyere enn de nye referansepunktene som vises i samband med WHO’s dramatiske omdefinering av resultater som skjedde i 2010.

Frem til 2009 anvente WHO og EFSA (European Food Safety Agency) noe som kalles «provisorisk tålerert ukeinntak» av bly (PTWI) Det var satt til maksimalt 25 mikrogram pr. kg kroppsvekt. Som modell brukte man en person med kroppsvekt på 60 kg ved de statistiske beregningene. Det gjør de fortsatt.
Et dagsinntak for en person på 60 kg skulle ved anvending av PTWI bli 3,6 mikrogram pr. kg kroppsvekt på. dag. Pr. år skulle det totale inntaket tilsvare 78.200 mikrogram Den gjennomsnittlige blynivået i blod, kalkulert etter Carlisle og Wades omregningsformel (som EFSA bruker) Skulle da bli ca. 87 mikrogram pr. liter. Det er 6 ganger høyere enn de nye referansepunktene på 15 mikrogram pr. liter som nå anses å kunne innebære en forhøyd risiko for nyresykdom. Men setter vi dette opp mot de biologiske grenseverdiene som gjelder for store deler av Europa for kvinner i fertil alder, med blyrelatert arbeid, er 87 mikrogram pr. liter enda bare 30% av de nivåer som idag aksepteres av arbeidsmiljømyndighetene i de fleste europeiske land.

Laveste blynivåer i blod i moderne tid

Siden forbudet mot blytilsetninger i bensin kom i Sverige i 1994, har blynivåene i blod på befolkningen synkt dramatisk. Og da snakker vi ikke om noen få prosenter, men flere hundre prosent. Barn mellom 7-11 år i Landskrona og Trelleborg hadde mellom 1978 og 1985 en gjennomsnittlig blyinnhold i blod på mellom 40 og 60 mikrogram pr. liter. Med høyeste verdi var 83 mikrogram pr. liter. Dette er straks under 95%delen på «Fish & Games» undersøkelsen (86,2 mikrogram pr. liter) for storforbrukere av vilt i Norge. Barn som bodde i nærheten av smelteverket i Trelleborg og Landskrona hadde dessuten (18%) høyere blyverdier om noen i familien var røykere.

Den første markante nedgangen av blynivåene begynte i samme tid som kravet om at bensindrevne biler skulle ha katalysator. Den andre markante nedgangen kom i samband med forbudet mot blytilsetninger i bensin i 1995. undersøkelsen avsluttet i 2001, hadde blynivåene stabilisert seg på ca 20 mikrogram pr. liter, altså omkring det gjennomsnittlige verdiene som storforbrukerene av viltkjøtt i Norge nu 12 år senere har blitt målt til.
Videre oppgir VKM at den gjennomsnittlige blynivå hos norske borgere er mellom 11 og 27mikrogram pr. liter.

Patetisk problemstilling

Derfor er det direkte patetisk av norske myndigheter nu offentlig fremstiller anvendelsen av blyammunisjon til jakt som en fantasifull, og plutselig oppdukkende katastrofesituasjon for menneskers helse. Dessuten at våre barn risikerer at få så lav IQ at de ikke kan gjennomføre en normal skoletilværelse tilbakevist på det at de spiser vilt som er skutt med kuler som inneholder bly.

Mot bakgrunnen av de referansepunkter for høyeste blynivåene som er satt opp av WHO og europeiske matsikkerhetsorganisasjoner som nå hevder at blynivåer på 12 mikrogram pr. liter, på befolkningsnivå, skulle gi 1% senkning av IQ hos barn burde rimelig de generasjoner som vokste opp i bymiljøer eller i nærheten av industrier med blyproduksjon helt frem til 1985 absolutt ikke skulle klart å gjennomføre en normal skolegang eller kunnet ta eksamener på høyereskolenivå. Men det vet vi med sikkerhet at de har gjort. Vi vet også at kunnskapsnivået i både Sverige og Norge er synkende og synker fortsatt, dette til tross for at den nåværende ungdomsgenerasjonen generelt har mye lavere blynivåer i blodet. Vi kan nok være sikre på at senkningen av studieresultatene ikke beror på hvor mye viltkjøtt vi spiser, snarere den demogeografiske forandringer og minkende ambisjoner i flere ungdomsgrupper.

Jegernes kjernesak

Spørsmålet er hva myndighetene – om det er i SVerige eller Norge – hva har bly i kuler overhode noe med hvor mye viltkjøtt som vi spiser privat. Faktum er at det angår definitivt ingen myndigheter hva private spiser eller har for matvarer, hvor mye alkohol de drikker hver dag eller hvor mange sigaretter man røyker, hvor store mengder raffinert sukker man spiser eller annen industriell skarpmat med mengder av helseskadelig fett man spiser. Det er faktisk opp til den enkelte å ta de valg, selv om helseeffekten går ned – spesielt med tanke på alkohol, sigaretter og sukker – som er dokumentert med enorme kostnader for samfunnet, og folk dør i titusner hvert år. Mange er overvektige allerede i ung alder, lungekreft, barnediabetes og hjerte-lungesykdommer som er direkte relatert til høyt konsum av de tre overstående «produkter».

Hva som derimot angår myndighetene er om det finns blyrester i kommersielt håndtert viltfarse eller andre kjøttprodukter. At det finnes et antall blysplinter i nærheten av en sårkanal fra en vanlig kule brukt til jakt er ikke noe nytt, men et faktum.
Men hvordan en privatperson håndterer dette i praksis er som sakt hans private sak. Derimot om man i kommersiell handel med vilt utilsiktet skulle anvende deler av dyret hvor skuddkanalen er til farse eller andre kjøttprodukter i stedet for å kassere det er selvsagt en risiko at man kan få blysplinter i slike produkter.
Men det er ikke jegerens bekymringer å motvirke grådighet og fusk med mat i allmennhet uten en tilsynsmyndighet. I Sverige må alt vilt som leveres til oppkjøpere leveres uflodde. Men de får bare betalt for kjøtt som blir igjen etter at skuddkanalen blir skåret bort. Prinsippielt burde det ikke finnes metallisk bly i noen betydelig mengde i kommersiell kjøttfarse om den tilberedes på et ansvarsfullt og hederlig sett.

Metallisk bly og biotilgjengelig bly

Menneskekroppen kan ikke ta opp metallisk bly direkte i fordøyelsessystemet i noen merkbare opptaksmengder. det må først omgjøres til en vannløselig blysubstans i en kjemisk prosess. Det bly som tas opp av mennesker, dyr og vekster er altså bare i form av blyioner fra slike biologiske tilgjengelige blysubstanser. Det er et faktum som også gjelder Norge selv om rapporten til VKM helt feilaktig gjør direkte sammenligninger mellom metallisk- og biotilgjengelig bly og blyforgreninger. Uten å ta hensyn til forskjellen mellom de fysiske egenskapene til disse og hvordan de transporteres i kroppen, så skulle det ikke forundre meg om ikke VKM er helt bevisst om det rette forholdet mellom dette, men helt bevisst unnlater å ta hensyn til dette faktumet i sine bedømmelser og gjennomførelser for slike oppsiktsvekkende resultater.

Stort sett alt vi eter og drikker så vil det i varierende grad finnes farlige stoffer som kvikksølv, kadmium, arsenikk og kjemiske blysubstanser. De grenseverdiene som er fastsatte av EU for bly i mat, vann er naturligvis ikke i form av blysplinter fra metallisk bly. Det er blyioner som er direkte biotilgjengelige og som til en viss grad kan tas opp av kroppen.
Skulle du ved et uhell få i deg fragmenter av ei jaktkule, blyhagl eller noe annet utspring, så er det gjennomført en svensk undersøkelse som ikke er publisert i sin helhet, men en liten del, som sier at i praksis så omdannes 1% metallisk bly til blyklorid i magesekken under påvirkning av magesyren da blir tilgjengelig som biotilgjengelig bly. Av denne prosenten er det for voksne, høyt regnet, bare 20% (normalt 10-15%) av det biotilgjengelige blyet som blir absorbert i kroppen. Resten forsvinner ut med urin og avføring. For barn regner man med at opptil 50% av biotilgjengelig bly blir tatt opp. Av den biotilgjengelige bly som kroppen absorberer lagres en del i skjellettet i lengre tid, resten er ute av kroppen etter ca. 30 dager.

Hvordan man måler blyinnholdet i viltkjøtt

Både den Norske rapporten og BfR (Bundesinstitut fûr Risikobevertigung) i Tyskland rapport 2011, Livsmedelverkets i Sverige og en rapport fra en Norsk forsker med flere, viser man til høye innhold av metallisk bly i viltkjøtt som senere sammenlignes direkte med EU’s grenseverdier for oksekjøtt (0,1 mg pr kg.) som viser til mengden biotilgjengelig bly i ionform. Ikke metallisk bly. EFSA bruker i sine kalkyler en blyverdi i vilt på 3,15 mg pr. kg. Men det fremgår ikke om de anser dette som ionisk biotilgjengelig bly eller metallisk bly.

Om de målte blymengdene i muskelvev fra vilt er over ett til flere hundre milligram (mg) pr. kg. kan vi være sikre på at det ikke kommer fra dyrets inntak av biotilgjengelig bly via føden. Det vil da være metallet bly i stedet, fra metalliske blysplinter fra kulen som finnes/kan finnes i muskelvevet rundt sårkanalen.
Prøvetaking går normalt ut på at man tar et antall ganske små prøver (biopsier) på 2-4 gram fra valgt prøvemateriale med et metallrør. Dette blir så kokt i konsentrert saltpetersyre som løser opp både prøvematerialet og og eventuelle blysplinter fullstendig. Væsken som da er resultatet analyseres og svaret viser da mengden metallisk bly i den aktuelle prøven. Verdiene settes i relasjon til prøvens aktuelle vekt og når man er ferdig å analysere alle prøvene, tar man middelverdien av prøvene og regner om verdiene til antall milligram bly pr. kilo kjøtt. Denne metoden er vanlig og ganske billig å gjøre og anvendes regelmessig ved prøvetakninger av bl.a. jord og annet fast materiale der bly bare finns i ioniske forbindelser i tamdyr, fisk, skjell, reker og annen fast føde hvor det ikke kreves store prøver for å få et korrekt resultat.

Vanskelig å måle metallisk bly

Om man tar en vevsprøve fra en skuddkanal – som man normalt skjærer bort – kan man få svært høye konsentrasjoner. Men problemet med å ta stikkprøver av f.eks. elgfarse eller kjøtt er at blyfragmenter i motsetning til ionisk bly, som finns akkumulert i skjell, ikke forekommer helt jevnt fordelt i prøvematerialet. Skulle et lite blyfragment på 2 milligram (0,002 gram) finnes i en prøve av kjøtt som veier 2 gram, blir det en sterk kontrast som tilsier at det finns 1000 mg pr. kg. kjøtt.

Det å angi blymengden i milligram pr. kg. kjøtt er bare en relativ verdi. Du får aldri i deg mer metallisk bly enn det som er i kjøttet du spiser og det finns som regel bare i tilknytning til en sårkanal i dyret som du også sansynlig har skåret bort allerede.

Grenseverdier og sammenlignet med eksponering

Som sagt tidligere viser en Svensk undersøkelse at omkring !% av inntatt metallisk bly kan løses opp i magen. Det innebærer at ditt viltkjøtt må inneholde 10 milligram bly pr. kg. for å kunne sammenlignes direkte mot oksekjøtt som inneholder 0,1 milligram biotilgjengelig bly pr. kg. Handler det om kjøttfarse av tamdyr, så er EU’s grenseverdi 0,5 mg pr. kg. Da kan din viltfarse inneholde 50 mg metallisk bly pr. kg. for at du skal få samme eksponering mot biotilgjengelig bly.

EU’s grenseverdi for skjell er 1,5 mg biotilgjengelig bly pr. kg. For at du skal få samme biotilgjengelig eksponering fra viltkjøttet, må det inneholde 150 mg metallisk bly pr. kg.! Så hva skal vi egentlig holde oss unna i kostholdet?

Høye verdier av kadmium, bly og arsenikk i norske skjell

En rapport datert 09.06.2008 fra NIFES (Natioanlt Institutt For Ernærings-og Sjømatforskning) var innholdet av kadmium i kamskjell mellom 3,7 og 8,4 ganger høyere enn EU’s grenseverdier for skjell i mat. Det ble sagt at 90% av den totale kadmiumsinnholdet finns i skjellet spiselige del.
Hestskjell og store blåskjell oppgis å ikke ha like høye kadmiumsinnhold som kamskjell, men oppgitte blyinnhold er på 1,4 til 6,6 mg biotilgjengelig bly pr. kg. (EU’s grenseverdi for skjell er 1,5 mg pr. kg.)

Både kadmium og bly konsentrerer seg i hestskjellets nyre. Mengden arsenikk i utvalgte norske blåskjell fra Sognefjorden har målte verdier av uorganisk arsenikk (svært giftig) på 0,002 til 3,9 mg pr. kg. Tilsvarende konsentrasjoner av uorganisk arsenikk i Hardangerfjorden er målt til 0,001 til 5,8 mg pr. kg. som er blant de høyeste verdiene som er målt i marine dyr.

Norske myndigheter anser enda at skjell er helsefremmende og nyttige og helt ufarlige å spise, selv for barn, bare at NIFES har klarert de for konsum. Men hvem av forbrukerne vet hvordan de forskillige organene i skjell ser ut? Vet du det?
Det går dessuten ikke ann å se organene til skjell før de er kokt, men da er all «giften» i skjellet spredt til hele skjellets innhold. Spesielt om du koker det i sur hvitvin, og selv om du da fjerner nyrene innen du gjør klar di suppe. Hvor mye av den giftige uorganiske arsenikken i blåskjell som fordamper vet jeg ikke noe om.

I denne sammenheng er det faktisk mye enklere å skjære bort sårkanaler på vilt slik at hoveddelen av metalliske blyfragmenter normalt sett er borte og ikke vil være noen risiko for jegeren å sette til livs. Men hva med Norske skjell på boks? Hvordan avgjør man hva de inneholder? Mattilsynet i Norge gikk for en tid siden ut med en advarsel for å ete skjell fra 10 skjelloppdrett i Ytre Østfold. Videre sa de at private spiste skjell fra disse lokasjonene på egen risiko. For troverdighetens skyld så la de til viltkjøtt for private i samme slengen.

Renskjæring av sårkanalen til hjortevilt skutt med blyammunisjon
Om man skyter vilt med pil og bue, så skjærer man bort sårkanalen. Det finns alltid en risk for at vevet rundt sårkanalen kan inneholde biter av pilspissen, fiber fra pilskaftet(kullfiberpiler) eller rester av fjær ved gjennomskyting. I og for seg så er det ikke giftig å spise, men kan medføre indre skader og de svelges ved en feiltagelse.

Samme sak gjelder for kobber og messingkuler. Visse konstruksjoner legger igjen et betydelig antall kvasse splinter som ofte har en vekt på over ett gram og dermed utgjør de en fare for våre indre organer som de er i kontakt med. At man svelger visse splinter av metall som er betydelig hardere enn bly påvirker kanskje ikke vårt blynivå i blodet, men det kan skade indre organer som magesekk og tarmer. Man kan jo selv tenke seg de konsekvenser det vil få for oss.
Det å skjære bort sårkanalen, og «puss» av slaktet handler ikke bare om å få bort fremmedelementer. Det er i like høy grad et spørsmål om levra er en førsteklasses råvare til matbordet. En vare som også skal være fri for innsprengt blod, hår, mage/tarminnhold og andre forurensninger.

Sårkanalens diameter kommer ann på hva slags ammunisjon man har brukt. Og forsøke å si statistisk hvor mye av sårkanalen som skal skjæres bort, blir som å helle vann i elva for å finne ut om den stiger. Variablene på skuddskader er for store til det, uansett hvilket prosjektil man har brukt. Mat skjærer helt enkelt bare bort så mye som man ser er blodslått, og man ser at snittflatene er rene og fine. Det er ikke noen kunst for en rutinert jeger.

Hvor mye sprer blysplinter seg

For å kunne finne igjen splinter av kulen, så må man vite hvilken vinkel kulen traff viltet. Bildene som VKM bruker i sin rapport viser rådyr som er skutt på skrått forfra. På det ene bildet har kulen truffet bogbeinet (mellom 1. og 2. ribben) og gått ut mellom 3. og 4. ribben på motsatt side. Sårkanalens lengde ble da ca 15 til 20 cm. Man trenger ikke engang å se dyret flådd for å vite at hele bogen og ribbenssidene må kasseres som mat uansett kuletype.

På det andre dyret (fig.6) har skuddet truffet ved 3. ribben og gått ut ved 9. 0g 10. ribben på motsatt side. Sårkanalens lengde blir i dette tilfellet ca. 30 cm. Her vil man finne splinter i hele sårkanalen, som i all hovedsak vil begrense seg til brysthulen. Problemet med vanlig røntgen fra siden er at man da ser et bilde av sårkanalen og alle splintene i samme plan, noe som gir en feilaktig fremstilling om hvor tett det er mellom splintene i forhold til den reelle spredningen hvis man ser det i 3 dimensjoner. For å få det i 3 dimensjoner trenger man en datatomograf og at dyret fikseres i den dimensjonen det hadde i skuddøyeblikket for at bildet av sårkanalen ikke skal forvrenges.

Det kan lett ses på fig.6 at ingen splinter har penetrert mellomgulvet ett opp mot rygglinjen. Sårkanalens passasje gjennom brysthulen kan ved hjelp av å skalere bildet beregnes til å ha en diameter på 7,5 cm. Derfor blir det feil når splintene kan «skylles» rundt i brysthulen når lungene kollapser eller at de følger med blod som presses ut i hinnene mellom bog, bringe og ribbensidene kan ved vanlig siderøntgen gi et totalt feilaktig bilde av hvordan splintene sprer seg.

Det finnes amerikanske rapporter det man har konstatert at man har funnet blysplinter helt bak i bekkenregionen – 45 cm fra sårkanalen. Har dyret landet på ryggen kan naturligvis blysplinter som finns i blodet i brysthulen transporteres helt bak til indrefiletene eller andre plasser i kroppshulens innside. Men det har ingen ting med sårkanalen å gjøre, kun den praktiske håndteringen av dyret i forbindelse med slakting. Dette unngår man ved å la dyret henge etter bakbenene og man får da et rent og pent slakt.

Det sentrale spørsmålet da blir: Hvor mange milligram bly som utgjør en potensiell helsefare sett i sammenheng med EFSA’s nye referansepunkter som VKM hele tiden benytter for sammenligning i sin rapport?

Først må man sette kontanimeringen i sammenheng med vekten av det kjøttet man benytter. BfR i Tyskland hevder at villsvin skutt med blyammunisjon er det som blir mest forurenset av bly i Europa. I deres rapport 2011 oppgir de 4,7 milligram (metallisk bly) pr. kg. La oss være sjenerøse og si 6 milligram jevnt fordelt på en «matgris» men 40 kg levende vekt. Slaktevekten slaktet og flådd blir da ca. 20 kg. Benfri kjøttvekt blir ca. 12 kg. Da finns det 0,5 milligram metallisk bly pr. kg. Men det kan ikke sammenlignes med EU’s grenseverdier for pølse og tilberedt kjøtt som faktisk er 0,5 milligram pr. kg da det blyet allerede er biotilgjengelig bly.

Den tidligere nevnte svenske studien viser at inntak av metallisk bly er det ca 1% som kan omdannes til biotilgjengelig bly. Da blir det frigjort 0,005 milligram fra ditt kilo med villsvinkjøtt. Men man spiser skjeldent ett kg i ett måltid, snarere spiser man 200 gram og da er faktisk inntaket av biotilgjengelig bly fra den porsjonen en femtedel av de 0,005 milligrammene – eller 0,001 milligram. Det er 1% av det biologiske tilgjengelige blyet du i deg gjennom å spise 200 gram kjøttfarse av tamdyr som ligger innenfor EU’s grenseverdier.

EFSA’s laveste referansepunkt for at ditt blod skal inneholde et blynivå på 12 mikrogram pr. liter, så må ditt inntak av biotilgjengelig bly ikke overskride 0,5 mikrogram pr. kg kroppsvekt daglig. Beregningene er gjort ut fra en person som veier 60 kg. Altså skal din totale daglige inntak ikke være større enn 30 milligram. (0,5×60) Din posjon med villsvinkjøtt som er 200 gram, og som fra begynnelsen inneholdt 6 milligram metallisk bly pr. kg, gjør at du får i deg 1/30 av det som er EFSA’s laveste referansepunkt.

I Norden utgjør kjøtt og kjøttprodukter mellom 8-10% av det totale matinntaket. I Sverige er forbruket ca. 84 kg pr. person i året.

Om du da spiser 8% av det maksimale inntaket på 30 mikrogram pr. dag, så blir det 2,4 mikrogram som kan opptas. Det innebærer at du kan ete nesten et halvt kg kjøtt hver dag sdom inneholder 6 milligram metallisk bly pr. kg. Eller du kan fortsette med de 200 grams porsjonene hver dag året rundt, men da kan kjøttet inneholde 14.4 milligram metallisk bly pr. kg.

Du må være litt mer forsiktig med skjell som ligger på EU’s grenseverdier på 1,5 milligram biotilgjengelig bly. Vil du ha 8% skjell i dietten og holde deg innom de rammer som VKM helst vil, kan du ikke spise mer enn 1,6 gram skjell pr. dag – eller maksimalt 480 gram pr. år.

Det er helt unødvendig å bruke VKM sin rapport som skremselsmiddel. Men det er på høy tid at man får litt sunn fornuft inn i debatten om eksponering av bly fra konvensjonell jaktammunisjon. Vi er alle fall to generasjoner som vokste opp med at vi pustet inn avgasser fra bilavgasser og andre utslipp, spist vårt vilt skutt med blyhagl og riflekuler med bly, og enda så klarte vi å fullføre vår skolegang og har bygd opp vårt land både teknisk og kultur uten at vi har belastet samfunnet for unødige helsekostnader.
Det er en praktisk fasit som til tross for alle nye kalkyler. Det bør gjøre at man får opp øynene og heller fundere på hva man skal gjøre, før man kommer med «veiledninger» og skriver skrekkscenarier i rapporter.